«Ole Mossefin» av Didrik Grønvold. Publisert i boka «Diktere og musikere -personlige erindringer om noen av dem»

«Ole Mossefin» av Didrik Grønvold. Publisert i boka «Diktere og musikere -personlige erindringer om noen av dem». Cammermeyer 1945. Didrik Hegermann Grønvold (født 1855 i Bergen, død 1928), var en norsk skolemann, museumsbestyrer og forfatter. Grønvold var musikkanmelder i Bergenspressen i 1882-1895. Han etterlot seg en rekke artikler, dikt, skuespill og romaner. Grønvold arbeidet for opprettelsen av et folkemuseum på Domkirkeodden ved Hamar. Han samlet selv mange av gjenstandene og bygningene som finnes der.

«Sommeren 1895 tilbrakte jeg med min familie på gården Liland på Bulken ved Voss, like ved siden av det landskjente Liland Hotell, et av utgangspunktene for skiturer i påsken til Hamlegrø og viddene der omkring, om sommeren søkt av landliggere både Øst- og vestenfra. Nettopp her er det som et skille mellom den bredere innlandsbygd om Vangen og den trangere, ekte vestlandske dalnatur ned mot fjordene og havet.

Like nedenfor Liland, under den høye broen over til Bulken, trenger det store Vangsvann seg sammen til en smal bukt. Nedenfor broen tar så Vosseelven fatt. Det går stryk i stryk langs jernbanelinjen. Et par steder underveis vider den lakserike elven seg ut til småsjøer hvor den stanser opp og gir seg lid. Så durer den i vei igjen, til den etter en to mils ferd når Evangervannet.

I den trange Vossedal ligger gårdene oppe iheldingene med akerlapper og saftige gressvoller, eller på nes nede ved elven. Det er de gode gamle vossegårder, grå og torvtekte, med mange uthus og somme steder med en løypestreng like fra låven og høyt opp til slåttene i brattberget ovenover.

Av gårdene er to uforskyldt blitt navnkundige i litteraturen. Det er Seim på sydsiden og Øvre Flage på den andre siden av elven: de to gårdnavn hvormed Welhaven stedfester bryllups-dramaet i «Aasgardsreien». Motivet har han fra en drapsprosess i Valdres. Men én gård har fått navn i vår kunsthistorie. Det er Bergslien, fødestedet til maleren Knut og billedhoggeren Brynjulf Bergslien og også til den populære nissemaler Nils Bergslien. Det er for øvrig den siste som har komponert bronsetavlen til minne om en annen vossekunstner: Ole Mossefin, vestlandets navnkunnigste felespiller, tilhørende Lilandslekten. Sammen med Bergslienslekten treffer vi således i denne vossegrend de mest kjente kunstnernavn som er knyttet til Voss.

Det er om Ole Mossefin jeg her vil fortelle litt. Hans livsgang har til nå vært mindre kjent. Den er berettet etter tradisjonen i hans nærmeste krets. Ole Mossefins far, gårdbrukersønnen Sjur Brynjolfson var født på Liland. Han var gift med Ingebjørg Klausdatter Mossefin. Han fikk en husmannsplass under Mossefin som het MuIen. Etter hovedbølet og moren tok sønnen
navnet Mossefin.

Slekten på Mossefin nedstammer i like linje fra en sønn av den kjente vosseprest Claus Miltzow, forfatteren av Presbyteriologia Woss-Hardangriana. Dette fikk jeg stadfestet av en gammel domsakt på Liland angående fiskeretten i Vosseelven, hvorom det i slutten av det 17de århundre ble ført prosess mellom Liland og Flage. Her var stamfaren på morssiden, Klaus Mossefin, innkalt som vitne og betegnes uttrykkelig som «prestens sønn». Var det kulturarv på morssiden, så fortelles det at faren, Sjur Brynjulfson, var en flink spillemann som sikkert kunde ha drevet «det vidt i felespill hvis han hadde lagt seg mer etter det. Sine gode evner hadde Ole etter ham.

I det fattige hjemmet på Mulen ble sønnen Ole født den 14. juli 1824. Allerede som barn hadde han likesom Myllarguten en ubetvingelig lyst til musikk. Foreldrene likte ikke at gutten fingret med fars fele. Men når de var på arbeid passet han sitt snitt til å spille, uaktet han visste at det vanket bank hvis det ble oppdaget. Faren gjemte felen bort; men Ole fant den fram «um ho so sannt var grava ner i højet i løa». De spillemennene Ole søkte og lærte mest av, var mestrene «Gamle Rekven» og «Lofthusen», dem som Myllarguten kappspilte med og over-vant, etter Vinjes skildring i «Myllarguten og Ole Bull. Ellers søkte han opp vidtkjente telemarkinger og fikk besøk av de hundre og fler — gamle og unge spillemenn.

I oppveksten, før han ble spillemann og intet annet, gikk han på Iærerskole og ble omgangsskolelærer på Voss. Men fiolinen som han allerede mestret til fullkommenhet i sekstenårsalderen, kunde han ikke la ligge i ro mens han var skolemester. Sognepresten på Voss, Münster, tålte det ikke, og da Ole nettopp en dag som han kom hjem fra et gjestebud med felen under armen, uventet støtte på presten, fikk han på stedet sin avskjed fra skolen. Det var som et tordenslag for Ole. Broren, som også var lærer, fikk satt ham i skredderlære. Siden arbeidet han dels som skredder og dels som handelsmann.

Nå kunde han da ved siden, uhindret av vossepresten, hengi seg til sin musikk. Han spilte i hundrer av gjestebud og brylluper. De fikk først sin rette glans når Ole var med. Det ble et uregelmessig kunstnerliv. Han led ofte ondt og hadde det smått. Og det fulgte fristelser med dette liv, som Ole ikke alltid kunde motstå. På sine eldre år ga han konserter. Det brakte litt inntekt, men noe levebrød kunde det ikke bli. Han hadde kår sine siste år på gården Snue, og her døde han den 28. desember 1912 i den høye alder av 81 år.

Så var det det år jeg nevnte da jeg bodde på Liland. Et par dager hadde vi som gjest en god venn fra Bergen, den musikkinteresserte dr. Einar Martens som særlig hadde lagt sin elsk på fiolinspill, og som eide en utsøkt sanding av sjeldne gamle fioliner i sitt hjem i Bergen. En formiddag sendte vi bud til Ole Mossefin og spurte om han ikke kunde ta felen med og komme hen og spille for oss. Det var en vakker dag midt på høysommeren da han kom tilgårds, bredskuldret, høy og statelig tross sine syvogseksti år. Det veldannede hode med grå hårfylde, store, vakre trekk og fritt for skjeggvekst, kunde gjerne ha sittet på skuldrene til en prelat. Det hadde ættemerker både fra Liland og Miltzowslekten. Så satte Ole seg på en krakk utenfor hovedbygningen, tok felen opp av kassen, kjelte for den «og gav sig til at stryke så snart han hadde stemt.»

Han satt der utenfor sin egen ættegård, og konsertsalen var hele Vossebygden som den åpner seg fra Bulken østover med Vangsvannets speil helt opp til Vangen, innrammet av Gråsidas fonndekte rygg på sydsiden, og fjellrekken under Lønehorjen med Dyrvedalens søkk på den nordre side.

Hadde jeg dengang vært bedre kjent med folkemusikken, skulde jeg nyttet høvet til å notere konsertprogrammet og utfrittet Ole om mangt og meget som hadde verdi. At han spilte hallinger, springdanser, slåtter og Vosserullen, det var selvgitt. Men det var mange finesser ved stil og oppfatning som han hadde kunnet gi førstehånds opplysning om.

Jeg får da innskrenke meg til å gi et kortfattet inntrykk av «mesteren» under spillet. Han trampet takten med foten. Men ettersom han ble mer og mer opptatt av musikken, tok ansiktet til å spille med. Det bevret om munnen, pannen gikk i rynker, neseborene pustet — hele mannen blev ett med det han foredrog. Musikken lå ham i blodet, ikke bare i fingrene. Hans ferdighet var stor. Han mestret fullstendig slåttenes sammenslyngende, sterkt rytmiske, livfulle stemmeføring, en kunst som får en til å tenke på drageslyngornamentikken i middelalderen, hvori billedverket er så overveldende yppig og fantasien likesom aldri får endskap.

Det er mystikk helt inne fra sjelebunnen, likesom livet selv, hvori de utallige tråder knyttes og løses. Det er lettere å fatte den enkle folkevise med dens følsomme lyrikk. Men skal vi få et helt billed av vår nasjonale kunst, da må folkedansene og slåttenes karakterfulle motivbehandling tas med. For den lodder kanskje ennå dypere. Atter bøyes tidens ånd mot det rikere formliv, bort fra det tørre og altfor stilbundne i prydkunsten. Kanskje vi i vår dansekunst og dansemusikk også kunde komme bort fra den amerikanske pest som holder på å forderve sansen både for skjønn dans og fin dansemusikk.

Ole Mossefin tørret pannen og fikk en skjenk. Han tømte sitt glass med blikket rettet mot himIen og fryde en takk til i klingende ord som en av de farende svenner. Stemningen ble ikke mindre høy da det fulgte et honorar for konserten. I all den overhåndtagende moderne bebyggelse på Vossevangen står fredet og vernet den ærverdige middelalderske stenkirke og det prektige til som et nytt ledd, og i denne minnerekken vil bronsetavlen over Ole Mossefin få sin plass».

Transkribert av Olav Sataslåtten. Bildet er hentet fra Bjørndalsamlingen.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s